For å få litt ekstra inntekter begynte man i landsbyen Östnor i Mora å lage den nå så kjente Moraklokken. Når den vanlige arbeidsdagen var slutt, satte bøndene seg i stuen for å ta fatt på ekstrajobbene sine. På den måten la de grunnlaget for den håndverkstradisjonen som i dag er en av regionens største ressurser.
Produksjonen av urverk gav kunnskap om og erfaring med å arbeide i messing. Hele landsbyen så ut som et eneste stort urmakerverksted. På midten av 1800-tallet døde produksjonen nærmest ut. Det ble for stor konkurranse fra billigere og kvalitetsmessig dårligere ur fra Tyskland og Amerika.
Nå begynte man i stedet å produsere Sveriges første symaskiner i Östnor. Etter tolv års produksjon måtte man konstatere at symaskinprisene hadde falt så kraftig under den rådende depresjonen at fabrikkdeleierne ikke kunne oppnå et tilfredsstillende resultat.
Neste industriforsøk i Östnor ble gjort av to menn fra landsbyen, Finn Anders Andersson og Frost Matts Mattsson.
Finn Anders begynte med knivproduksjon, som i dag har funnet et marked over hele verden (morakniven). Fra midten av 1800-tallet støpte Frost Matts Mattsson klokkehjul i messing til dem som produserte Moraklokker og dessuten bunadssøljer, hestebjeller og seletøysbeslag. I 1876 støpte han sin første kran og innledet dermed den berømte produksjonen av vannkraner fra Östnor.
Frost Matts Mattsson gikk bort i 1914, men allerede før det hadde sønnene, Anders og Karl, overtatt ledelsen av farens verksted (FM Mattsson).
I 1926 ble arbeidet på FM Mattsson lammet av en streik som varte i ett år, og det førte til at Frost Karl startet sin egen fabrikk året etter. Tolv arbeidere fulgte med Frost Karl fra den gamle bedriften til Mora Armatur.
Frem til 2003 var de to varemerkene separate aksjeselskaper. Da ble det besluttet at de skulle gå sammen under et felles eierselskap. Sammen med Priveq Investment grunnla de Ostnor AB.